I løpet av de siste åtte årene har mange mobbeutsatte og deres familier tatt kontakt med meg som privatperson. Veldig ofte har samtalene dreid seg om senskader og manglende gode behandlingstilbud for disse skadene. Den manglende kompetansen i hjelpeapparatet har også vært et tema. Mange av de som har tatt kontakt snakker om behandlingstilbud som ikke virker, og som i mange tilfeller har ført til retraumatisering. Det handler om ikke å bli sett, ikke bli hørt, bli overkjørt, og ikke ha blitt respektert, fordi systemet og behandler har visst best.
Jeg har fått henvendelser om ulike former for terapi, og ikke minst hvilke terapeuter man skal velge. Jeg er forsiktig med å svare fordi jeg vet at det å sende folk til feil sted kan få katastrofale følger. Derfor ber jeg folk gjøre grundig reaserch før de foretar et valg. Man skal være like nøye med hvem man velger som behandler til den psykiske helsen som til den fysiske helsen. For en stund siden fikk jeg anbefalt en bok av en far i foreldrenettverk mot mobbing. Vi hadde hatt mange samtaler rundt dette tema, da vi begge har barn som har fått utbetalt erstatning av sine kommumer, for sine mobbeskader.
Boken heter Skadelige samtaler.
Boken er et funn og tar for seg mange viktige spørsmål som omhandler dette tema. Den tar for seg myten om den bivirkningsfrie samtalen. Det handler om hvordan sterke bånd gjør blind og hvordan man kan bli avhengig av terapeuten. Den tar for seg myten om at vondt skal vondt fordrive, om falske minner og om retraumatisering. Alt dette er det viktig å kunne noe om før man begynner i terapi, eller sender barna i terapi.
Den tar for seg de mest sårbare pasientene. Brhandling av barn, her viser undersøkelser at 20% ikke får utbytte av behandling eller blir retraumatisert. Det finnes også helt sikkert mørketall. Den tar for seg ulike behandlinger av ungdomskriminelle som har slått feil, og den tar for seg gruppeterapiofre. Her er veldig mange problemstillinger jeg har tenkt mye over, og det gleder meg å se at jeg ikke er alene om å være kritisk til en del ting som har blitt gjort, og at forskningen også viser det. Mange tar indirekte skade av behandlingen de får. Barn har vært, og er fortsatt altfor ofte forsøkskaniner. Det gjelder også for andre svake grupper. Terapeutene har et utvidet ansvar for disse gruppene.
Her får man også innblikk i hvordan ledende spørsmål kan føre til falske minner. Forfatterne er også skeptiske til livsmestring som fag i skolen. Dette fordi dette kan bli enda en kilde til ikke å være flink nok til å mestre livet. Man kan også i terapi få merkelapper til besvær. Man kan oppleve en psykeliggjøring. Det finnes også farlige terapeuter der ute. Noen opplever sågar Me too i behandlingsrommet. Dette er noe vi helst ikke vil snakke om, men dette er en debatt vi må ta. Boken tar for seg forskning, variasjoner vi ikke vil snakke om, pasienter som svikter behandling, jakten på det gode verktøyet, og veien mot et tryggere psykisk helsevern.
Psykiatrien bærer preg av å ha fulgt ulike moteretninger med vekslende hell. Mye av det vi opplever er naturlige reaksjoner på de utfordringer livet gir oss. Det skilles ikke mellom sykdom og naturlige reaksjoner på tøffe livssituasjoner. Det er også typisk å bruke store pengesummer på udokumenterte tiltak. Boken kommer med mange eksempler. Man blir så opptatt av metoden at man kjører over menneskenes behov, og ikke tar dem på alvor. Mange tjener også store penger på disse metodene og kursene. Da er de ikke lenger kritiske til metoden heller. En kost/ nytteside kan ha skadelig eller manglende effekt. Man kommer inn døren med problemer, og ut igjen som pasient.
Det handler om hvordan diagnoser fanger. Normale trekk kan bli sykeliggjort. Diagnoser utløser trygderettigheter, hjelpetiltak og forsikringsutbetalinger. Diagnoser er ingen objektiv sannhet. På 60 tallet var homofili en diagnose, det er det ikke nå lenger. Vi må regne med at diagnoser vi bruker i dag, ikke vil være det om 20-40 år. Diagnoser kan misforstås som sannheter, og stigmatisere mennesker. De kan være forvirrende og unyttige.
Så har vi noe som kalles glorieeffekt. Man generaliserer positive trekk hos alle som jobber i helsevesenet. Samtidig viser enkelte undersøkelser at det finnes mennesker som søker seg inn i omsorgsyrker for å utøve makt over andre. Dette er farlige mennesker å ha i terapirommet. Seksuelle overgrep i terapirommet forekommer, og kanskje oftere enn vi liker å tro. Konsekvensene er store, og det finnes råtne epler i alle yrker.
Ofte tillegges pasienten skylden når noen dropper ut av behandling, eller får manglende effekt av behandlingen. Da er man ikke motivert til behandling. Profiterer ikke på helsehjelp, er behandlingsresistent, mangler poliklinisk evne, eller man klarer ikke nyttiggjøre seg behandlingen. Dette plasserer ansvaret hos pasienten, men er det riktig? Ligger ikke ansvaret hos terapeuten? Disse betegnelsene kan igjen gi pasienten problemer i andre etater, som for eksempel NAV. Det er derfor ytterst viktig hva fagfolk formulerer i sine utredninger. Ellers kan dette få store konsekvenser langt utenfor terapirommet. Vi vet at mange slutter uplanlagt i terapi, men vi vet ikke hvorfor.
Vi ser at barn og unge ofte ikke blir lyttet til i psykiatrien. Felles for historiene om forverring er at ingen har spurt pasienten hvordan de har opplevd behandlingen. Viktigheten av pasientens perspektiv har aldri vært større. Skreddersøm er derfor viktig, men da må terapeuten tørre å be om en tilbakemelding. Vi må gå fra utspørring til samarbeid. Lov og fagetikk er klar på at pasienten skal vite om bivirkninger, å ha informasjon om det usikre ved behandling. Loven er krystallklar. Pasienten skal vite om at det kan bli manglende bedring, og ha informasjon om risiko. Dette skal skje tidlig i behandlingsforløpet. De skal delta i beslutningsprosesser om behandling. Dette er informasjon pasientene ønsker, men som terapeuter vegrer seg for å gi. Den som ikke leter etter negative effekter, ser dem heller ikke. Du ser det ikke før du tror det.
Forfatterne har foretatt en undersøkelse som de refererer til som NTNU undersøkelsen. Resultatet av den kan oppsummeres med følgende punkter. Ansvaret for behandlingen ligger hos terapeuten, ikke hos pasienten. Pasienten bør få informasjon om risiko og bivirkninger før de tar avgjørelser om helsehjelp. Negative effekter og bivirkninger er en naturlig og uungåelig del av helsehjelp. Derfor må vi forvente at det finnes. Helsemyndighetene har ansvaret for psykiske lidelser.
Forfatterne av boken er tilhengere av samtaleterapi som psykisk behandlingsmetode. Det største problemet i dag er at man ikke har god nok tilgang. Konklusjonen i deres NTNU studie må derfor tas på alvor. Forfatterne ønsker å bidra til kunnskap, og videre debatt for å gi rom for en større åpenhetskultur. Bevisstgjøring må føre til konkrete hendelser. Systemet må ivareta pasienten bedre. Det må forskes på mulige løsninger. Pasientsikkerhet må få større fokus. Vi trenger en vekker, og en samfunnsdebatt. Vi må ha på plass systemer som sikrer dem som mottar samtaleterapi. Vi trenger forskning og kunnskap. Dette er hensikten med boken.
Dette er en kortversjon av bokens innhold. Jeg anbefaler denne til alle som har vært, er, eller skal i terapi. Og til alle som har barn som har vært i, er, eller skal i terapi. Den anbefales på det varmeste til alle som er interessert i tema. Les og bli klok. Som alltid ellers også, kunnskap er, og gir makt📚
Mamma Lilands blogg 