Vi er i full gang med siste etappe fra manus til bok. Boken er nå ferdig ombrukket. Det jeg trodde/ planla skulle bli et hefte på 50/70 sider max, ble i løpet av seks måneder til en bok på 224 sider😱. Det er ikke alt som går som man planlegger, noe bare tvinger seg frem. Denne boken har brøytet seg vei, slik kjennes det ut for meg.
Boken dedikeres til de som virkelig gjør jobben med å endre mobbenorge. Alle de modige unge menneskene som står opp for seg selv, og tar saken sin videre til rettslige instanser, som kan få en avgjørelse ved dommer og forlik. Det er få som tar sakene videre og det handler om mange ting. Det ene kan være at saken er for gammel, at den er foreldet. Dagbladet tar i dag til ordet for å fjerne foreldelsesfristen, og det skammelig at dette ikke er gjort for lenge siden. Enda en grunn til å få en mobbeparagraf i straffeloven mener vi. Da løftes mobbing fra privatrettslig til strafferetslig praksis, noe som baner vei for at mobbing i skolen ikke skal foreldes.
Andre ting som kan stå i veien for rettslig prøving kan være manglende dokumentasjon, og at saksøker frem til 2013 hadde hele bevisbyrden. Den vanlligste grunnen er at man ikke orker eller klarer, og det sier jeg ingenting på. Det er ekstremsport, det vet alle som har prøvd. Når vi ser hvordan kommunene herser med foreldre og barn og går over lik i sakene, skjønner jeg godt at folk vegrer seg for å gå til rettsak. For da må du tåle det utålelige. At dette får lov å skje i norske rettsaler har jeg tenkt mer enn en gang.
I løpet av de siste ti årene har mange av de modigste menneskene jeg vet om i mobbenorge tatt kontakt med meg. Unge mennesker som har fått livet sitt ødelagt av mobbing. Det er disse vi dedikerer den nye boken vår til. Noen har bare så vidt krysset min vei, andre har vært der en periode, mens jeg følger noen av dem fremdeles. Jeg er evig og ydmykt takknemlig for tiliten de har vist meg, for de er alle blitt sviktet grovt av voksne mennesker. Jeg er heldig som har fått lov å gå noen steg eller noen mil sammen med dem på deres livsvei. De er reflekterte, kloke og modige, og jeg har latt meg imponere av det lyset de sender ut. De har gitt meg håp og tro på at det finnes grunnleggende gode mennesker der ute. Mennesker som en gang kommer til å forandre verden til et bedre sted for oss alle.
Det er ikke min generasjon som kommer til forandre mobbenorge, det er de unge og de unge voksne som kommer til å gjøre det. Til alle dere som har krysset min vei, som har bidratt til at jeg har dypdykket i temaet mobbing. Dere har vært min viktigste inspirasjonskilde til å fortsette kampen for et mobbefritt samfunn. Jeg kommer aldri til å glemme noen av dere. Dere er mine «bonusbarn», og jeg ønsker dere alt godt videre i livet. May the force be with you💙
Mamma Lilands blogg 